stillefjord_thumb_large800_0.jpg

Smølanaturen

Smøla kommune har et totalt areal på 274 km², inkludert ca 5800 øyer og holmer, mens Fast-Smøla utgjør 214 km². Alle bebodde områder er knyttet til Fast-Smøla med veiforbindelse. Kommunens strandlinje er på 439 km.

Smøla har et særpreget landskap og skiller seg ut fra resten av fylket med de lave, myrlendte flatene. Landskapet er vegetasjonsfattig og det meste av kommunens arealer ligger ca 20 moh. Bergrunnen på Smøla består stort sett av gneis, dioritt og kvartsdioritt med innslag av vulkanske bergarter, forskjellige devonske konglomerater og fossilførende kalkstein. Noen få øyer inkludert Kuløy og Edøy skiller seg ut fra resten av Smøla ved at berggrunnen består av konglomerat og sandstein.

Kommunen har et typisk kystklima med mye nedbør på gjennomsnittlig 1100 mm årlig, høy middeltemperatur (5,9 °C), milde vintre og relativt kjølige somre. Vinden er en betydelig klimafaktor og den fremherskende vindretning er sørvest. Vinden er en viktig utnyttbar naturressurs og Smøla kommune ønsker en videreutvikling av næringer knyttet til fornybar energi.

Det biologiske mangfoldet på Smøla er svært unikt i nasjonal og regional sammenheng. Det er utført en rekke registeringer av det biologiske mangfoldet og disse ligger til grunn for Verneplan Smøla, som ble vedtatt i januar 2009.

Verneområder

Verneplan for Smøla ble vedtatt i Kongelig resolusjon 9. januar 2009.
I alt 11 områder er vernet i henhold til lov 19. juni 1970 om naturvern.
Verneplan Smøla omfatter 9 naturreservater og 2 landskapsvernområder. Verneområdene dekker samlet et areal på om lag 300 km2 hvorav ca 200 km2 er ferskvann og sjøareal.

Regjeringen sier i Kongelig resolusjon:
"Formålet med verneplanen er å bevare nasjonalt og internasjonalt verdifull og sjelden natur. Smøla er ett av de viktigste områdene for fugl og oter i Europa, ett av områdene i verden med størst bestand av havørn. I tillegg finner vi her en av verdens viktigste lokaliteter av stortare."

1.REMMAN

Vernetema: Hekke- og overvintringsområde for sjøfugl. Tareskog.

De snauvaskede skjærene gir lite grunnlag for permanent vegetasjon, men i sommerhalvåret kan det være temmelig frodig vegetasjon av salt-tålende, men nitrogenelskende planter i form av balderbrå, høymol o.l. på disse skjærene. Stortareskogen med tilhørende økosystem er den mest storvokste og velutviklede som er kjent på norskekysten.

Dette er tradisjonelt viktige hekkekolonier for store måser (gråmåse og svartbak), enkelte år også med store og tette kolonier først og fremst av raudnebbterne. Denne arten har likevel vært fåtallig de fleste åra i nyere tid. Dessuten hekker også en relativt god bestand av ærfugl her, mens området også tjener som fjærfellingsområde for ærfugl og som sitteplass for skarv vinterstid.

2. Midt-Smøla

Vernetema: Høgmyr, kystlynghei og hekke-/overvintringsområde.

Store myrflater og myrkompleks. Svært store deler av landskapet vil kunne klassifiseres som myr, delvis svært dyp myr slik det er mest utpreget på Toppmyra, Kjysvassmyra, Kvitmjølsokna, Holmsvassmyra, Røkmyrane og Jøstølmyra. Delvis er det også grunnlendt myr med overgang til fukthei. Myrbotanisk omfatter dette et bredt spekter av ulike myrtyper, både med tanke på topografisk utforming og plassering, opphav og næringsnivå.

Etter en botanisk klassifisering er dette noen av de mest karakteristiske kystmyrene, men også noen av de mest særpregede myrområdene som finnes i landet, delvis også i verdensmålestokk. Samtidlg har disse myrene en fuglefauna som også er særpreget, først og fremst med noen få vadefuglarter som karaktergivende, som for eksempel myrsnipe og småspove. For disse artene har området vært vurdert å ha noen av de tetteste bestandene i landet.

Naturfaglig er dette landskapet noe av det mest særpregede på Smøla og dermed også noe av det mest spesielle av kystnatur som finnes i Norge. Dette går både på landskapet og landskapsformene i seg selv, og det går på artsutvalg og samfunn av planter, fugl og dyr. Likevel er særpreget i naturen først og fremst knyttet til plantelivet og fuglelivet, og bare ut fra sin egenart merker dette området seg ut i nasjonal og internasjonal sammenheng.

3. Sør-Smøla

Vernetema: Landskap, fugleliv, kystlynghei og høgmyr.

Kystkulturlandskap med gressmarksdominerte og beitepåvirkede plantesamfunn, lyngheiområde og beitedominerte strandenger. Området inneholder flere fiskevær som gir området store kulturhistoriske verdier. Det er et rikt marint område med rike tareskoger og tangbelte. Rikt utvalg av bukter, poller og dammer fra rent saltvann via brakkvann til rent ferskvann. Dette gir et spesielt rikt område for sjøfugl, oter og havørn. Området er viktig som hekkeområde for grågås og er også viktig for fjærfellende fugl. Området har store konsentrasjoner av fugl vinterstid.

4. skalmen

Vernetema: Hekkelokalitet for sjøfugl.

Området består av en høy 300m lang bergholme med omliggende sjøområde. Området er svært eksponert for vær og vind, og holmen er bar bortsett fra noe gress langs toppen. Området er først og fremst viktig hekkelokalitet for rødnebbterne. Også svartbak hekker her. Lokaliteten omfatter holmen Skalmen med Skalmen fyrstasjon. Landområdet er avsatt til landbruks-, natur- og friluftsområde med forbud mot spredt bosetning, nærings- og fritidsbygging i kommuneplanen.

5. FLØTJØNNA

Vernetema: Våtmark. Hekke-, trekk- og overvintringsområde.

Naturfaglig er dette en av de mest spesielle enkeltlokalitetene i Smøla kommune. Plasseringa i øvre del av springflosonen gjør at sjøvann går regelmessig inn i vinterhalvåret og fører periodevis med seg tang, mens det i lange perioder i sommerhalvåret ikke går tidevann inn i tjernet. Saltinnhold varierer derfor mye, fra periodevis nokså marint i vintersituasjonen til nokså ferskt i perioder på sommeren.

Pr. areal er dette den våtmarkslokaliteten i Smøla som har registrert langt største både artsutvalg og bestandstetthet av andefugl. Også som oppvekstlokalitet for andekull merker lokaliteten seg ut med svært høye tall, og med stokkand, krikkand og brunnakke som de dominerende.

6. aunvågen

Vernetema: Havstrand. Hekke- og overvintringsområde for fugl.

Området er preget av heller fattig vegetasjon på land, naturlig nok etter som det er fattige bergarter i området. Sjøområdene er derimot preget av strømrike og produktive forhold med svært rike tangbelter langs strender og i strømsundene, og med ålegressleirer og områder med store muslingbestander og smådyr knyttet til mudderbunn. 

Dette er særdeles gode beiteområder for fisk og fiskeetende dyr- og fuglearter, men også for vegetasjonsbeitende fugler som gressender og sangsvaner. Bestanden av oter er trolig noe av det tetteste som er registrert i Smøla, og området er naturlig nok et viktig næringssøksområde for havørn.

7. hopavassdraget

Vernetema: Våtmark. Hekke-, trekk- og overvintringsområde.

Landskapet langs vassdraget er, som store deler av Smølanaturen, preget delvis av store myrflater, delvis av hei og bergrygger. Langs østre del av vassdraget er to av myrkompleksene klassifiserte som myrbotanisk viktige og verdifulle, og disse områdene er samtidig viktige for våtmarksfugl, først og fremst vadefugler. De viktigste ornitologiske interessene knytter seg likevel til selve vassdraget med forgreninger.

8. Kyrhaugvatna

Vernetema: Våtmark. Hekke-, trekk- og overvintringsområde.

Etter alt å dømme er dette opprinnelig en grunn strandsjø av en type som i dag stort sett er enten drenert eller helt gjengrodd de fleste andre steder. Det er relativt store områder med gjengroingsmyr i sørlige og vestlige deler av lokaliteten, mens østlige og nordlige har mest åpent vann. Det er konstatert at en del fuglearter benytter lokaliteten (ender, vadefugler, hegrer), og av de undersøkte ferskvannslokalitetene i Smøla er dette den med størst registrert variasjon av insekt. Ut ifra topografi og utforming er dette en ferskvannslokalitet som av type er fåtallig i fylket, og som mulig har et naturfaglig særpreg ut over det vanlige.

9. sjøvågen

Vernetema: Havstrand og hekke-/overvintringsområde for fugl.

Sjøvågen har relativt langgrunne strender, men er forholdsvis dyp utpå. Periodevis er det tydelig at det er klar ferskvannssjiktning på toppen, slik at vegetasjonen i øvre del av strandsonen har mer preg av ferskvannsvegetasjon enn brakkvannsvegetasjon. Dette gjelder enkelte av sivbelteplantene. I den tidevannspåvirkede nedre del av strandsonen er det derimot dominans av arter som er klart favoriserte av en viss brakkvannseffekt, som trådtjønnaks og kransalgearter. Langs deler av strandsonen er det relativt velutviklede undervannsenger av disse artene. Dette er beitegrunnlag for en del våtmarksfugl, både gressender, grågås og sangsvaner, sistnevnte først og fremst høst og vinter. Langs stranden i Nelvikvågen er det på deler av strekningen utviklet en smal strandengbrem, og på de bredeste tidevannsflatene også ålegressenger.

10. sortna

Vernetema: Hekke- og overvintringslokalitet for fugl.

En liten og eksponert gruppe av holmer og skjær lengst vest i Smølaskjærgården. Stort sett berglendt og med lite vegetasjon. Kolonier av måsefugl. Her er den siste egentlige kolonien av nordlig sildemåse i Møre og Romsdal.

11. haverøya

Vernetema: Landskap, fugleliv, kystlynghei og høgmyr.

Vegetasjonen på Haverøya er preget av sammenhengende beiting. Her er godt beitede røsslyngheier og gressrike naturbeitemarker. Det er også en del myr og fukthei, og det fins strandberg og andre grunnlendte berg.

Haverøya er et viktig hekke- og beiteområde for grågås. Her hekker også ulike måsearter, og i bukta på Store Haverøya raster vadere på trekket. Strømmene og de grunnlendte sjøområdene er beiteområder for dykkender som ærfugl og sjøorre, og her beiter også skarv, lom og dykkere. Oter og havørn jakter også i landskapsvernområdet.